Signaturkunden: Roger Halsebakk

Klokken er seks om morgenen på Sandsøya.

En tolvåring i gummistøvler åpner fjøsdøren og møter lyden av 250 griser som skal ha stell. Før skolen skal dyrene fôres, og det skal sjekkes at alt er som det skal. Etter skolen venter mer arbeid.

Det er ikke noe han tenker på som spesielt. På Sandsøya er det arbeid overalt, og Roger Halsebakk er en gutt som liker å ha noe å gjøre.

Sandsøya ligger ytterst på Sunnmøre, omgitt av hav på alle kanter. Her er det ikke mange veier å gå, men havet åpner seg i alle retninger.

For Roger ble det tidlig klart hvilken retning livet skulle ta. Ikke innover mot klasserom og bøker, men utover, mot bølgene, båtene og alt som kunne bygges med hendene.

_{Roger Halsebakk på hovedkontoret til Sølvtrans i Ålesund, foran modeller av noen av selskapets brønnbåter.}

– I dag ville ingen blitt med på noe slikt

Roger var ikke den som satt stille ved pulten. Bokstavene og tallene på papiret ga lite mening når de ble lest i stillhet. Men noe skjedde når læreren leste høyt.

– Jeg er sånn at hvis noen leser, så tenker jeg, og så husker jeg det. Hvis jeg leser selv, sitter jeg og tenker på alt annet.

Han fant sine egne metoder for å lære. Kassettspiller. Høytlesing. Repetisjon.

– Jeg var ikke veldig skoleflink. Jeg så ikke helt hensikten med det. Det var jo mye bedre å gjøre noe fornuftig.

Han var bare 15 år gammel da han gikk om bord på sin første båt. Linefiske rundt Shetland. Fire uker i sjøgang og én dusj i løpet av hele turen.

Tau skulle ut. Tau skulle inn. Fisk skulle håndteres. Rutiner måtte sitte. Når 1500 meter tau først var sluppet ut i havet, skulle det inn igjen også.

– I dag hadde du ikke fått med folk på det der, men jeg trivdes, sier han.

Etter hvert fulgte militærtjenesten, og også der endte han på båt. Roger bygde ikke en CV i moderne forstand, men han hadde lært mer enn de fleste jevnaldrende om hva det vil si å jobbe.

Og det skulle komme godt med.

_{Roger Halsebakk tilbrakte store deler av ungdommen på sjøen. Erfaringene fra fiskeri og militærtjeneste ble grunnlaget for det som senere skulle bli Sølvtrans.}

Den første båten

Da militærtjenesten nærmet seg slutten, hadde Roger – sammen med faren Ragnvald, Oddleif Vorren og Gunnar Heggholmen – allerede kjøpt båten som skulle bli starten på Sølvtrans.

De hadde ingen stor forretningsplan. Ingen glanset presentasjon. Bare en gammel fraktebåt som het Ripnes, et verksted i Kristiansund og en idé om at den kunne bygges om til brønnbåt.

Alle fire skulle stille med egenkapital. Roger var ung, men hadde penger spart opp fra linefiske.

– Jeg var yngst av oss, men jeg tror egentlig jeg var den eneste som hadde penger. Det var 100.000 kroner i egenkapital på hver, sier han.

_{Den første båten het «Sølv Trans». Navnet lever videre i dag som et av verdens største brønnbåtrederier.}

Ferdig ombygget kostet båten 2,2 millioner kroner. Da den var klar i 1986, kom den første smoltlasten om bord sør for Bergen.

Oppdrettsnæringen var fortsatt ung. Sølvtrans fraktet smolt og laks, men måtte også hente arbeid fra sild, sei, torsk og lodde for å få det til å gå rundt. Arbeidsplanen var tre uker om bord og én uke fri, med lasting, lossing og praktisk arbeid fra morgen til kveld.

Familieliv

Noen år senere, en kveld i Ålesund i 1989, kom en ung kvinne bort til Roger.

«Det lukter fisk av deg», sa hun.

Det var Anita, fra Folkestad i Volda. Tre år senere var de gift.

– Hun var, og er, en flott dame. Dessuten er hun arbeidsom, sier Roger, og legger lik vekt på begge deler.

Det ble et partnerskap som tålte alt de neste tiårene skulle bringe. Mens Roger var på sjøen i uker og måneder av gangen, var det Anita som holdt familien sammen i land – først alene med nyfødte Robin, senere med to barn og en bil som trengte startkabler hver gang den stoppet.

– Anita har tatt seg av alt hjemme. Selv om hun også var i jobb, så var det hun som la til rette for at jeg virkelig skulle kunne bruke tiden på dette, sier Roger.

Bak en gründer som satser alt, står det ofte en partner som gjør det mulig å satse. En som holder hverdagen sammen, tar risikoen hjemme og sørger for at livet går videre også når arbeidet krever alt.

_{Anita og Roger Halsebakk har stått sammen gjennom hele Sølvtrans-reisen.}

To tomme votter

De opprinnelige medeierne som hadde vært med på oppstarten, solgte seg gradvis ut i perioden mellom 1990 og 1994, og i 1994 solgte de den første båten til Salmar.

Roger kunne stoppet der og gjort noe tryggere, men tanken på brønnbåt slapp ikke taket.

Bankene var ikke like overbevist.

– Vi gikk til alle bankene. Fikk en bunke med avslag. Så var det å snu bunken og begynne på nytt.

Det Roger manglet, var noe som kunne få bankene til å lytte: en langsiktig kontrakt. Den muligheten dukket opp i Skottland. Hydro Seafood trengte båt, og Roger regnet seg frem til at han måtte ha fire millioner kroner i året for å kunne oppnå lønnsom drift. Han ga et tilbud på 6,1 millioner, vel vitende om at de kom til å prute.

Det gjorde de ikke.

– Plutselig var 6,1 millioner signert, sier han.

Men selv med kontrakten i hånden var det langt fra sikkert at det skulle gå. Roger hadde fortsatt ikke råd til båten, og bankene var skeptiske. Han visste at hele prosjektet kunne gå i vasken.

– Jeg har hele tiden hatt den tilnærmingen at jeg startet med to tomme votter. Og om vottene skulle være tomme når jeg avsluttet, så har jeg i hvert fall hatt det interessant.

Det var ikke et uttrykk for likegyldighet. Det var tankegangen som gjorde at han turte å fortsette når andre ville stoppet.

Alt i pant

Og prøvingen ble dyrere. Hydro ville ha en større båt, og Roger begynte å bygge. Da finansieringen sviktet, sto han overfor et valg: gi fra seg nesten hele selskapet til investorer, eller sette alt han eide på spill.

Roger valgte det siste.

– Så satte jeg i pant hus og hjem og alt som var, sier han.

Når han får spørsmål om han var nervøs, svarer han nesten før spørsmålet er ferdig.

– Jeg har ikke sovet dårlig en eneste natt.

Han betalte tilbake i løpet av ett år.

Mot slutten av 1990-tallet rammet ILA, infeksiøs lakseanemi, oppdrettsnæringen i Skottland med stor kraft. Brønnbåter ble sett på som en mulig smitterisiko, og i praksis ble de forbudt.

– Jeg tenkte at Skottland ikke kom til å klare seg uten brønnbåt. Da måtte vi finne en annen måte å gjøre det på.

Der andre trakk seg ut, gikk Roger inn. Han begynte å utvikle et lukket system for transport av levende fisk – en teknologi som hindret at vann fra én lokalitet ble blandet med vann fra en annen.

Det var ikke en enkel vei. Myndigheter, banker og kunder måtte alle overbevises, og Roger fikk langt flere tja enn ja. Men et par «ja» var alt han trengte.

Den første båten med lukket system kom i 2001. Roger var om bord i mange måneder for å få innkjøringen til å fungere. Systemet som var født av en krise, ble etter hvert et konkurransefortrinn som definerte hele selskapet.

Når andre så stengte dører, begynte Roger å tegne en ny båt.

_{Roger Halsebakk har alltid trivdes best nær driften. Selv etter flere tiår i næringen er det båtene, teknologien og menneskene om bord som engasjerer ham mest.}

Drivkraften

Sandsøya er et lite sted. På små steder ser folk hva du gjør – og hva du ikke får til.

Roger husker godt dem som tvilte. De som mente dette aldri kom til å gå. De som flirte bak ryggen hans.

– Jeg var i en situasjon der jeg måtte bevise. Jeg kunne ikke feile. I mange år hadde jeg hørt folk flire og si at dette kom aldri til å gå bra, og at jeg ikke hadde peiling på hva jeg styrte med.

Den tvilen ble drivstoff. Hver gang et avslag landet på bordet, hver gang finansieringen satt langt inne, var det den energien som drev ham videre – en stille overbevisning om at han visste noe andre ennå ikke så.

– Når folk sier at noe ikke går, da tenker jeg: «vent og se».

For Roger har brønnbåt aldri bare dreid seg om å flytte fisk. Levende fisk tåler ikke slurv. Vannet, temperaturen og oksygenet må være riktig, og folkene om bord må forstå hva de holder på med.

Sølvtrans vokste fordi behovet vokste, men også fordi Roger tenkte lenger enn de fleste. I Tasmania hadde han dialog med de samme oppdretterne i 15 år før den første kontrakten kom. I Chile lærte han seg spansk på egen hånd, ved å bo blant lokalbefolkningen og se på tekstet TV, fordi han forsto at du ikke vinner tillit gjennom tolk.

Det var aldri nok å bygge større båter – de måtte løse problemer kundene faktisk hadde, uansett hvor i verden de befant seg.

– Det finnes ikke problemer, bare løsninger. Alt er mulig hvis du legger nok arbeid i det, sier han.

Børsen og bråket

I 2010 ble Sølvtrans børsnotert. Det var ikke Rogers idé.

Med nye eiere og en ny daglig leder ble Roger skjøvet over i rollen som styreleder. Avstanden til det han kjente best – driften – ble gradvis større.

Selskapet hadde flere misfornøyde kunder, og Roger fryktet at kulturen var i ferd med å gli ut av hendene på dem som faktisk gjorde jobben.

Til slutt fikk han nok, og i januar 2011 tok han tilbake rollen som daglig leder. Han snakket med kundene, ryddet i avtaler og satte igjen driften først.

Etter hvert kom det store internasjonale investorer på banen. Først amerikanske Oaktree, et av verdens største kapitalfond, som kjøpte seg inn som hovedeier. Senere franske Antin. Roger solgte seg ned, men reinvesterte det meste. For ham har det aldri handlet om å sitte på majoriteten for enhver pris.

– Det er mye bedre å eie lite i noe som går bra, enn å eie mye i noe som går dårlig, sier han.

Gutten som måtte lære alt

Da sønnen Robin var ferdig med studiene, var han usikker på hvor veien gikk videre. Da kom faren med et overraskende råd.

– Han spurte hva han skulle gjøre. Jeg sa at han skulle reise rundt og lære absolutt alt om Sølvtrans.

Robin fikk ingen direktørstol og ingen snarvei til toppen. Han begynte i logistikken og lærte seg alt om drift, kunder, ruter og båter fra innsiden.

Roger fortalte aldri hva planen var. Det var bevisst.

– Jeg kunne ikke si noe om planen min. For det jeg ville finne ut, var om dette virkelig var noe han hadde lyst til, sier han.

_{Far og sønn Halsebakk på Sølvtrans-kontoret i Ålesund. Robin lærte selskapet fra innsiden før han tok over som administrerende direktør.}

Etter hvert syklet Robin kysten fra Grimstad til Kirkenes – 5200 kilometer på 41 dager, med besøk hos 126 oppdrettskunder. Kunder syklet med på etapper. Langs veien fikk Robin en forståelse for næringen som ingen MBA kan erstatte.

Roger fulgte med på sin måte, blant annet en etappe over fjellet fra Narvik til Gratangen.

– Alle var bekymret for meg, sier han, og ler litt.

I desember 2021 tok Robin over som administrerende direktør. Roger trakk seg tilbake som styreleder.

Hjerteinvesteringene

Rogers hjerte har aldri forlatt Sandsøya.

Mens Sølvtrans har vokst til et internasjonalt rederi, har han investert tilbake i øya som formet ham – pub, marina, hotell, idrettshall, gård og brygger. Prosjekter som ikke nødvendigvis gir rask avkastning i kroner, men i noe annet.

– Det er hjerteinvesteringer, sier han.

Sandsøya var lenge et sted mange flyttet fra. Nå skjer det ting igjen. Datteren Anja bor der sammen med familien, og det har kommet flere barn og voksne til øya.

_{Gjennom investeringer i blant annet hotell, marina og idrettshall ønsker Roger Halsebakk å bidra til ny aktivitet og vekst på Sandsøya.}

Gjennom Ronja Capital investerer Roger i en rekke selskaper. Men det er øya, barna som leker ved brygga, og familiene som har kommet tilbake, som lyser opp ansiktet hans når han forteller.

Han dro ut som 15-åring for å arbeide. Nå bruker han det han har bygget, til å bygge mer – hjemme.

Samtidig har Sølvtrans vokst til et globalt brønnbåtrederi med 48 båter i drift i syv land og på fire verdensdeler. Selskapet har nærmere 1000 ansatte, og åtte nye båter er under bygging ved norske verft.

– Jeg har aldri sett på det som jobb. Det er en livsstil.

Og så, med et smil som rommer både stolthet og rastløshet:

– Dette eventyret har så vidt begynt.

Å forvalte det som allerede er bygget

Det finnes et punkt i livet til mange gründere der spørsmålene endrer karakter. Fra å bygge til å bevare. Fra å ta risiko med alt du eier, til å sørge for at verdiene og planene rundt familien står støtt videre.

For Roger Halsebakk har dette skiftet kommet gradvis, i takt med generasjonsskiftet i Sølvtrans, investeringene gjennom Ronja Capital og prosjektene på Sandsøya.

Christoffer Hånes er rådgiver i Nordea Private Banking i Ålesund. Han møter eiere og familier som står i overgangen fra operativ hverdag til mer langsiktig formuesforvaltning.

_{Christoffer Hånes i Nordea Private Banking bistår eiere og familier med spørsmål knyttet til formue, eierskap og generasjonsskifter.}

– Roger har bygget stein på stein gjennom et helt liv. Det merkes i måten han tenker på. Han er langsiktig, nøktern og opptatt av at verdiene skal brukes til noe mer enn bare avkastning, sier Hånes.

– Vår rolle er å bidra med struktur, oversikt og gode diskusjoner rundt formue, eierskap og neste generasjon. For Roger handler det ikke om å lene seg tilbake. Det handler om å sørge for at både familien, selskapet og prosjektene han brenner for, står godt rustet videre.

– Jeg trenger folk rundt meg som forstår hvor jeg kommer fra. Som ikke bare ser tallene, men forstår reisen, sier Roger.

Artikkel produsert av Schibsted Partnerstudio: journalist Jostein Hogsnes og fotograf Christian Tandberg