Valutakrigen blir neppe handelskrig

Publisert på e24.no 12. november 2010

Veksten i verdensøkonomien tok seg overraskende bra opp etter finanskrisen. Men nå er det en del urovekkende tegn på at veksten i mange land er i ferd med å avta. Og det i en situasjon der det i mange, særlig rike land, fortsatt er stor arbeidsløshet og mye ledig kapasitet. Mange land ønsker å eksportere seg ut av problemene og en måte å oppnå det på er å forsøke å svekke sitt eget lands valuta. Men svekkes et lands valuta må et annet lands valuta styrkes. Og ingen land ønsker en sterkere valuta. Den store synderen har til nå vært Kina der myndighetene bestemmer verdien på valutaen. Det greier de dels gjennom restriksjoner på kapitalstrømmene. Store overskudd på handelen med utlandet og en voksen valutabeholdning er sterke indikasjoner på at den kinesiske valutaen holdes på et kunstig svakt nivå. Presset på Kina for å la valutaen styrke seg har vært enormt, særlig fra USAs side. 

Men med beslutningen om starte opp en ny runde med det som kalles pengetrykking eller kvantitative lettelser har sentralbanken i USA blitt den nye skyteskiven. Forventningen til pengetrykkingen og forestillingen om hvordan den vil virke har svekket dollaren. Tyskland og Kina beskylder nærmest USA for å oversvømme verden med dollar for å svekke den. Dette er den såkalte valutakrigen. Japan har intervenert i valutamarkedet for å svekke valutaen.  En rekke hurtigvoksende økonomier har, som et svar på kraftig kapitalinnstrømning og dermed styrking av valutaen, innført restriksjoner på kapitalbevegelsene inn i landet.  USA ønsker at landene med store overskudd på handelen med utlandet i større grad bidrar med å få fart etterspørselen i verden. De har foreslått at det innføres grenser for hvor store overskudd et land kan ha på handelen med utlandet. Som svar på det har kommunistene i Kina beskyldt USA for å ville innføre planøkonomi.

Om krig er et fornuftig begrep på kranglen er vel tvilsomt, men vi er i alle fall langt unna den nesten rørende enighet mellom landene på G20-møtene under finanskrisen. Nå dreier det seg i større grad om å holde fred mellom partene og gi inntrykk om at man er enig om noe.

Den virkelig store utfordringen er å hindre at den pågående valutakrigen blir en handelskrig. For et land, som etter egen oppfatning har for sterk valuta, kan det være fristende å innføre toll eller restriksjoner på importen (proteksjonisme). Da kan de hindre at land med for svak valuta utkonkurrerer hjemlandets bedrifter. Siden det er få land som vil betrakte egen valuta som for svak kan det fort føre til mottiltak i det eksporterende landet. Eskalerer dette kan vi komme i en situasjon der eksportbedrifter verden over går konkurs, verdenshandelen kollapser, omstillingsproblemer i form av økende arbeidsledighet vil bli enorme og levestandarden faller. 

Heldigvis har det vært bare helt marginale tegn til økende proteksjonisme de siste årene på tross av de enorme økonomiske sjokkene i mange land. Og fortsatt er et av de store temaene på G20 møte hvordan landene kan komme videre med å bygge ned proteksjonisme. Målet er å øke tilgangen til markedene i framvoksende økonomier for de rike landene. Mot at de rike landene i større grad åpner for import av matvarer fra den fattigere delen av verden. Det er høyst uklart om man oppnår det, men at økende handel snarere enn økende proteksjonisme er tema er et svært godt tegn. Det ser ut til at det er en grunnleggende forståelse for at økende proteksjonisme bare vil forverre problemene.  Valutakrigen ser ikke ut til å bli en handelskrig.

Erik Bruce
Chief Analyst
Economic Research