USA slipper "double dip" - forhåpentligvis

Levert for publisering i e24

03.09.2010 |Sterke tall fra amerikansk industri på onsdag dempet frykten for en ny nedgang, eller ”double dip”, i amerikansk økonomi og aksjemarkedene tok seg kraftig opp. Dersom fredagens sysselsettingstall skuffer tar nok frykten for en ny nedgang tak i markedene igjen.  

I løpet av sommeren mistet frykten for mislighold av statsgjelden i ett eller flere euroland noe av grepet på markedene. Men lettelsen varte ikke lenge, det tok ikke lang tid før bekymringen for en ny nedgang eller ”double dip” i USA festet grepet. Et eventuelt fall i produksjonen i USA er spesielt skremmende nå fordi alle virkemidlene tilsynelatende er brukt opp.
Renten er jo nær null og med dagens enorme offentlige underskudd sitter nye finanspolitiske stimulansepakker langt inne.

Skulle produksjonen falle igjen kan USA fort vikle seg inn en nedadgående spiral med økende arbeidsledighet og fallende lønninger og priser. Nedturen kan fort forsterkes ved at aksjekurser faller, bankenes tap øker og risikoviljen svekkes. Det vil begrense bedriftenes og forbrukernes muligheter for lån.

Frykten for en ny nedtur i form av fallende BNP er velbegrunnet. Det siste året har amerikansk økonomi hentet seg bra inn igjen etter nedturen i 2008. Bak oppgangen lå i stor grad to midlertidige drivkrefter som nå er i ferd med å ebbe ut; en kraftig lagerkorreksjon og enorme finanspolitiske stimulanser.  Da etterspørselen etter bedriftenes varer falt kraftig i 2008 valgte bedriftene å hente en stadig større andel av varene de leverte til kundene fra lager istedenfor produksjon. Når etterspørselen i 2009 viste tegn til stabilisering og oppgang ønsket ikke bedriftene lenger å bygge ned lager. De økte produksjonen slik at den igjen kom i takt med etterspørselen. Produksjonen økte dermed kraftig og langt kraftigere enn etterspørselen. Denne lagerdrevne oppgangen er antagelig nå snart over og dermed vil produksjonen igjen øke i takt med etterspørselen. 

Problemet er at den veksten vi har sett i etterspørselen i stor grad kan tilskrives den andre midlertidige drivkraften, finanspolitikken.  Uten den hadde vi antagelig ikke hatt noen oppgang i etterspørselen av betydning. Nå når effekten av den ekspansive finanspolitikken er i ferd med å tømmes ut er det vanskelig å se hva som skal drive etterspørselen.

Avviklingen av Obamas skatterabatt til førstegangkjøpere av bolig er et godt eksempel. Før april fikk førstegangskjøpere av boliger et solid skattefradrag, noe som dro opp boligsalget og boligprisene. Da rabatten forsvant kollapset boligsalget. Med rekordmange tomme boliger til salgs, skal det mye til for at ikke boligprisene faller.

Det er ingenting galt i at oppgangen ble startet av midlertidige forhold, det er helt normalt etter en konjunktur nedgang. Men nå burde oppgangen stå på egne ben. Økende produksjon burde gi økt optimisme, flere i arbeid og stigende forbruk. Boligprisene burde stige og trekke med seg boligbyggingen og bedriftene burde bruke mer penger på kjøp av ustyr og maskiner.

I det siste har vi imidlertid fått en del tegn på at vi ikke er inne i en slik selvforsterkende god sirkel. Det skapes knapt nok nye arbeidsplasser. Boligprisene vil som nevnt antagelig falle. Det vil svekke boligbyggingen og, viktigere, bidra til at forbrukerne fortsatt er forsiktige. Det vil også bidra til at bankene fortsetter å være tilbakeholdne med å gi lån. 

Et av de mest oppmuntrende trekk ved ellers skuffende produksjonstallene for annet kvartal i USA, var en kraftig oppgang i bedriftenes etterspørsel etter maskiner og ustyr. Men vi kan neppe vente like sterk vekst framover. I noen grad var det nok kraftig løft drevet av et oppdemmet behov for å fornye utstyr etter noen år med svært lav utskiftning.

Så frykten er velbegrunnet. Amerikansk produksjon kan falle. Det er likevel ikke det jeg tro mest på. Forhåpentligvis hangler amerikansk gjennom det neste året med relativt svak vekst og forhåpentligvis får oppgangen bedre fortfeste en gang i løpet av 2011.

En viktig grunn til ”optimismen” er at jeg tror det skal mye til for at forbruket, som utgjør den klart største delen av etterspørselen, faller. Det siste året har forbrukene i USA dratt opp sparingen kraftig på bekostningen av forbruket. I motsetning til før krisen sparer forbrukene nå nok til netto å betale ned gjeld. Vokser inntektene kan de øke forbruket i takt med inntektsveksten og samtidig ha nok til å fortsette å betale ned gjeld.

Med svak vekst i antall jobber og en reallønnsvekst nær null blir nok ikke inntektsveksten sprek, men fastrentene har falt mye og det vil øke forbrukenes kjøpekraft i et land der mange har lån med fastrente. Lavere fastrenter betyr at mange kan refinansiere med lavere renter uten å betale overkurs som i Norge (de betaler en ekstra pris under lånets løpetid for denne rettigheten).

En annen grunn til at jeg tror USA slipper unna en ny nedgang er at situasjonen i utgangspunktet er så svak at det skal mye til for at den svekkes ytterligere.  Kjøpene av mange av de varene som normalt svinger mye med de økonomiske tidene er nå så lave at det er god grunn til å håpe at de ikke faller mer. Summerer du opp denne typen etterspørsel (varige forbruksgoder som biler, nye boliger og investeringene i bedriftene) er de på rekordlave nivåer.

For mange kapitalvarer er nå utrangeringen/verdiforringelsen langt større enn nyanskaffelsene og beholdningen faller. At innetjeningen i bedriftene i USA har holdt seg bra under nedgangen er også et argument for at bedriftene kan gjennomføre investeringer selv om det fortsatt kan være tungt å få lån i bankene.

Den tredje grunnen til at jeg tror USA unngår en ny nedgang er at de offentlige virkemiddelen ikke er brukt opp. De korte rentene kan ikke bli lavere, men sentralbanken har virkemidler, og har sagt klart fra at de skal brukes om nødvendig, for å få ned fastrentene eller i det minst holde de på dagens lave nivå.

En grunn til at de lave rentene kanskje ikke får den ønskede effekten på økonomien er at det fortsatt er tungt å få boliglån i USA. Mye tilsier at Obama vil prøve å få igjennom tiltak for å bedre tilgangen til boliglån, særlig dersom utsiktene på boligmarkedet forverres. Skulle økonomien virkelig gå mot en ny nedgang vil nok også den planlaget innstramningen i finanspolitikken skyves ut i tid og ser det riktig ille ut kan vi ende opp med nye stimulanser.