Sentralbanken i USA kan bremse - når det er riktig

Arbeidsledigheten i USA er nær 10% mot 5% før krisen.  Samtidig er veksten svak og avtagende. Lønnsveksten er rundt 2% og ulike mål for det underliggende prispresset er godt under 1%. Likevel snakkes det for øyeblikket mye om inflasjonsfare. Den amerikanske sentralbanken (Fed) er utpekt som synder. Sentralbanken trykker penger og snart ”oversvømmes verden av dollar”.  Ivrige selgere av gullrelaterte produkter mener myndighetene med viten og vilje undergraver dollarens verdi og at gull er den eneste forsikring mot fallende pengeverdi.

Det er riktig at Fed fører en ekstremt ekspansiv pengepolitikk og at det blir en krevende oppgave å finne ut når det er riktig å snu og hvor fort de skal stramme til. For treg snupprasjon kan gi press i økonomien og for høy inflasjon – på lang sikt.

Men det er veldig langt dit og de inflasjonsdrivende bildene ordet pengetrykking maner fram er langt fra representativt for det sentralbanken gjør. Det er ikke slik at det nå regner dollar over den amerikanske økonomien og at disse dollarene vil jage et gitt antall produkter.

For det første, skulle det regne dollar over økonomien så er det store mengder ledig kapasitet i USA. Så antall produkter snarere enn prisene på produktene vil først øke.

Men viktigere, det regner ikke dollar over økonomien. Det sentralbanken konkret gjør er å kjøpe statsobligasjoner av bankene /markedet og betaler med innskudd i sentralbanken. Innskudd i sentralbanken kan kalles penger og derav navnet pengetrykking. Innskuddene blir imidlertid ikke til penger som jager produkter. Pengene blir stående i sentralbanken delvis fordi etterspørselen etter lån fra bedrifter og forbrukere er svært lav.  Målet med pengetrykking er nettopp å øke bedriftenes og forbrukernes etterspørsel etter lån. Feds tanke er at dersom de øker etterspørselen etter statsobligasjoner så vil fastrentene gå ned noe som vil stimulere låne etterspørselen.

Fed erstatter statsobligasjoner som gir noe høyere rente med noe som gir nær null avkastning. Med færre statsobligasjoner tilgjengelig for privat sektor er det rimelig å tenke seg at kursen på statsobligasjonene stiger. Det betyr at renten/avkastningen faller. Med fallende avkastning på statsobligasjoner vil noen være fristet til å kjøpe andre rentepapirer. Renten/ avkastningen på disse vil falle og noen vil søke høyere avkastning i aksjemarkedet. Aksjekursene vil stige. Fallende avkastning på investeringer i USA vil gjøre investeringer i andre land relativt mer gunstig og dollaren vil kunne svekke seg.

At Fed nå prøver å få ned de lange rentene skyldes at de korte rentene er så og si null. Lange renter eller fastrenter betyr også mer for økonomien i USA enn i mange andre land. I USA finansierer boligkjøperne i stor grad boligene med fastrente. Det er også vanlig å betale en ekstrapris på lånet som gir deg rett til innfri lånet uten å betale overkurs når fastrenten faller. Som følge av et fall i de lange rentene har mange boligeiere i høst innfridd fastrente lånene og tatt opp nye lån med lavere rente. Det gir høyere løpende inntekt og stimulerer forbruket. Men omfanget er dessverre mindre enn en kunne håpet på. Det skyldes at mange boligeiere nå har gjeld som er høyere enn verdien av boligen. Da får du ikke noe nytt lån.

Lavere lange renter gir ikke bare forbrukerne høyere inntekter, men oppmuntrer forbrukere og bedrifter til å investere i realkapital og til å forbruke mer. I den grad kvantitative lettelser også gir stigende aksjekurser og svakere dollar stimulerer det også den amerikanske økonomien.

Erik Bruce
Chief Analyst
Economic Research