OPEC øker prismålet

Publisert i Kapital 18.07.2011

2011.07.18|OPEC er lite villige til å redusere oljeprisen fra dagens nivå – dyre tiltakspakker for å hindre politisk oppreising presser opp kartellets uoffisielle oljeprismål.

At det er uenighet innad i OPEC og at samarbeidet skranter er ikke noe nytt. Det har preget kartellsamarbeidet siden oppstarten i 1960. Men at uenigheten var så stor at kartellet ikke klarte å komme til en enighet var likevel skuffende.

Saudi Arabia, OPECs de facto leder, hadde før møtet gitt klare indikasjoner på at de ønsket en økning i oljeproduksjonen for å dempe de siste måneders sterke prispress og redusere belastning høye oljepriser legger på veksten i verdensøkonomien. I tillegg ønsket Saudi Arabia å sikre at markedet ville være vel forsynt med olje for å dekke raffinerienes behov når de skrur opp igjen produksjonen etter vedlikeholdssesongen, oppbyggingen i Japan tar til for fullt og strømproblemene i Kina er ventet å toppe seg mot slutten av sommeren.

Da OPEC møtet startet ventet markedet at de kun var et pennestrøk unna økte produksjonskvoter. Overraskelsen var derfor stor da majoriteten av medlemmene i stedet valgte å følge prishaukene Iran og Venezuela å la produksjonen forbli uendret. Hvorfor ønsker ikke OPEC medlemmene å redusere prispresset når de risikerer å kvele den økonomiske vekstoppgangen og dermed etterspørselen etter olje?

På papiret er det ingen tvil om at OPEC kan utøve betydelig markedsmakt hvis samarbeidet fungerer. Landene styrer til sammen 35 prosent av verdens oljeproduksjon og 77 prosent av verdens oljereserver. OPECs viktigste maktvåpen er likevel at det kontrollerer verdens reservekapasitet. Produksjonsreservene gjør kartellet i stand til å pumpe mer olje hvis prisene blir for høye eller å skru igjen kranene hvis prisene blir for lave.

Reservekapasiteten er svært ujevnt fordelt mellom de ulike kartellmedlemmene. Saudi Arabia kontrollerer alene rundt 70 prosent mens de resterende produksjonsreservene mer eller mindre er splittet mellom Kuwait og UAE. Det er derfor kanskje ikke så overraskende at det var nettopp disse tre landene som stemte for en produksjonsøkning ved sist OPEC møtet. På grunn av den ledige produksjonskapasitet har de mulighet til å øke produksjonsvolumene for oppveie for en lavere oljepris og dermed holde inntektene fra oljeeksporten stabile. For de ni resterende landene i kartellsamarbeidet som ikke har en produksjonsbuffer å tære på vil en lavere oljepris bety et fall i inntekter.

Oljeeksporten utgjør for mange av OPEC landene over 90 prosent av landenes samlede eksport inntekter. Overskuddet på handelen med utlandet vil dermed bli betydelig påvirket av en endring i oljeprisen. For eksempel indikerer beregninger gjort av IMF at for Saudi Arabia vil en endring i oljeprisen fra 114 til 88 dollar fatet redusere overskuddet på handelsbalansen fra rundt 140 til 60 milliarder dollar.

Det er fremdeles en høy risiko for at oppreisingsspiralen som tvang lederne i Egypt og Tunisia til å gi fra seg makten og har skapt stor politisk uro Libya kan fortsette til andre store oljeproduserende land i nord Afrika og Midtøsten. Flere av landene i regionen har derfor innført kostbare offentlige forbrukspakker for å redusere den politisk motstanden mot det sittende regimet. Kostnadene for tiltakspakkene beløper seg til mellom 0,3 prosent av BNP for Algeria og 22 prosent av BNP (spredd over flere år) for Saudi Arabia. For å finansiere de dyre programmene vil dermed oljeeksportørene trenge en høyere oljepris for å få budsjettene til å gå rundt. I følge analysebyrået PIRA trenger Saudi Arabia nå en oljepris på 85 dollar fatet for å balansere budsjettet, Irak og Algerie rundt 90-100 dollar fatet og Iran nærmere 118 dollar fatet. Etter vår mening har dette økt OPECs uoffisielle prismål til rundt 85-105 dollar fatet fra 70-90 dollar fatet. Dette innebærer at flere av OPEC landene nå vil være langt mindre villige til øke oljeproduksjonen markant i redsel for at oljeprisen vil falle betydelig under dagens nivå spesielt med økende bekymring rundt vekstoppgangen i verdensøkonomien.