Norges Bank: Forutsigbar og bundet?

Publisert i Finansavisen 19. februar 2011

Norges Bank ønsker å være en forutsigbar og åpen sentralbank. Et av de viktigste virkemidlene for å oppnå dette er publiseringen av sentralbankens egen prognose for styringsrenten. Men er forutsigbarheten blitt satt så høyt på agendaen at sentralbanken nå er bundet fast i et gitt handlingsmønster?

Norges Bank er en av få sentralbanker i verden som publiserer en egen prognose for styringsrenten, den såkalte rentebanen. Norges Bank ble i 2006 sentralbank nr. 2 i verden til å innføre en slik rentebane, etter sentralbanken på Zew Zealand som startet allerede i 1997. Hovedpoenget med å offentliggjøre en egen renteprognose er å gjøre pengepolitikken mer forutsigbar. Gjennom en mer forutsigbar pengepolitikk er det større sannsynlighet for å kunne påvirke aktørenes forventninger til den fremtidige utviklingen i styringsrenten. Aktørenes renteforventninger har betydning for deres investerings- og konsumbeslutninger, og dermed for utviklingen i produksjon og inflasjon. Utviklingen i inflasjonen er helt sentral for Norges Bank i og med at pengepolitikken styres etter et inflasjonsmål.

I 2007 trakk Norges Bank forutsigbarheten enda lenger da de valgte å publisere det såkalte renteregnskapet i Pengepolitisk Rapport. Renteregnskapet er en gjennomgang av endringen i rentebanen fra forrige gang hvor de enkelte bidragene til endringen er tallfestet. Gjennom renteregnskapet får aktørene god innsikt i hvordan Norges Bank vurderer utviklingen i sentrale økonomiske variable og hvordan avvik fra sentralbankens forventninger påvirker rentesynet.

Det er ikke til å komme bort fra at en så høy grad av forutsigbarhet kan ha noen ulemper. I et foredrag av daværende visesentralbanksjef Jarle Bergo i 2006 ble ulempene diskutert: ”Noen hevder at sentralbanken kan komme til å føle seg for mye bundet av en tidligere annonsert rentebane. Offentliggjøringen av en egen renteprognose kan legge bindinger på pengepolitikken som gjør det vanskeligere å tilpasse renten til endringer i den økonomiske utviklingen. Rentebanen kan oppleves som en tvangstrøye slik at sentralbanken ikke løpende kan føre den politikken den mener er riktig. Dessuten, dersom sentralbanken skulle komme til å avvike fra den tidligere publiserte renteprognosen, kan banken bli beskyldt for å mislede markedet. Tilliten til sentralbanken kan dermed svekkes.”

Ulempene som Bergo peker på er nå svært aktuelle. Da Pengepolitisk rapport og ny rentebane ble lagt frem i slutten av oktober i fjor ble første renteøkning utsatt med et halvt år, fra desember/januar til juni/august i år. Dersom renten settes opp først i juni vil styringsrenten ha vært uendret på 2,00 % i over ett år. Den siste utsettelsen av renteøkningene skyldtes i hovedsak at løpende inflasjon overrasket Norges Bank på nedsiden i perioden frem til oktober-rapporten ble lagt frem.

Når Norges Bank både nedjusterer rentebanen på grunn av for lav løpende inflasjon og samtidig på rentemøte etter rentemøte påpeker at ”hensynet til å gardere mot risikoen for fremtidige finansielle ubalanser som kan forstyrre aktiviteten og inflasjonen et stykke fram i tid, taler for at renten ikke holdes lav for lenge” tyder det på at sentralbanken står overfor et vanskelig dilemma. Inflasjonsmålet og tidligere handlingsmønster tilsier at reaksjonen på for lav løpende inflasjon er riktig, mens hensynet til finansiell stabilitet på lengre sikt tilsier at reaksjonen ikke burde vært fullt så sterk. Dette tyder på at sentralbankens handlingsmønster ikke bør være tilnærmet konstant over tid slik rentebanen og det tilhørende renteregnskapet gir inntrykk av at det er. 

Når renten holdes i ro på et svært lavt nivå i over ett år og rentebanen signaliserer en svært forsiktig renteoppgang når det først kommer, skjer det noe med renteforventningene. Bergo kommenterte også dette i foredraget han holdt i 2006: ”…de bindinger en publisert renteprognose måtte innebære, er ikke nødvendigvis uheldige, de kan tvert i mot være fordelaktige. Dersom renteforventningene kan påvirkes, vil det i mange tilfeller være nyttig for en sentralbank nettopp å binde seg til et visst handlingsmønster for en kortere eller lengre periode. Ved å binde seg til et handlingsmønster kan behovet for renteendringer i dag bli mindre.” Bergo pekte på at det kan være nyttig å kunne påvirke renteforventningene, men er det nyttig at de fester seg på et svært lavt nivå? Faren ved det er opplagt: Låntakere tar ikke høyde for at renten skal opp mot et mer normalt nivå og kan påta seg altfor mye gjeld. Det gjør låntakerne sårbare for renteøkninger og øker faren for finansiell ustabilitet på lenger sikt.

Norges Banks handlingsmønster slik vi kjenner det fra rentebaner og renteregnskap har ikke tidligere vist noen justering av renteprognosen begrunnet med hensynet til finansiell stabilitet. Dersom Norges Bank skal gjøre alvor av bekymringen for finansielle ubalanser blir de derfor nødt til å fravike tidligere handlingsmønster og dermed rokke ved forutsigbarheten de har bygget opp over flere år. Kanskje dette bidrar til at Norges Bank drøyer for lenge med å hensynta finansiell stabilitet?

Det koster å være en av verdens mest forutsigbare sentralbanker. I dag er prisen som betales at renteforventningene er i ferd med å feste seg på et lavt nivå. Det kan få store og uheldige konsekvenser for norsk økonomi lenger frem i tid.