Nå er ”prøvetiden” over, Olsen

2011.07.26|Etter seks måneder med Øystein Olsen som sentralbanksjef er tiden er inne for en liten evaluering av Norges Bank og pengepolitikken gjennom Olsens ”prøvetid”.

Da det ble klart at Øystein Olsen skulle overta stafettpinnen som sentralbanksjef etter Svein Gjedrem fra 1. januar i år fikk jeg flere ganger spørsmål fra mediene og andre om hvorvidt det ville innebære noen endring i pengepolitikken. Svaret jeg ga var at jeg tvilte sterkt på at det ville bli noen merkbare endringer på kort sikt, men var åpen for at Olsen etter hvert ville kunne sette sitt eget preg på pengepolitikken. Der tok jeg grundig feil – endringer ble gjort nærmest umiddelbart.

Den viktigste ”Olsen-effekten” er at vi faktisk har fått en renteøkning i vår til tross for at inflasjonen er altfor lav og det generelt har manglet tradisjonelle argumenter for å øke tempoet i renteøkningene. Det er lett å tenke seg at sentralbanken under Gjedrem da hadde prioritert forutsigbarhet og konsistens i handlingsmønsteret og latt renten stå uendret i mai, kanskje også til og med i juni.

Etter min mening har Norges Bank med Olsen som sjef så langt ført en bedre pengepolitikk fordi den virker å gå i retning av mer fleksibel inflasjonsstyring. Rentenivået i Norge er altfor lavt gitt at presset i økonomien er tilbake på normalen. Faren for at ubalanser bygger seg opp i en slik situasjon er stor og det har Olsen og resten av hovedstyret tatt på alvor.

Sentralbankens kommunikasjon med omverden har derimot svekket seg betydelig i denne perioden. Sett utenfra kan det virke som at Norges Bank har vært gjennom en fase med kaos, noe som ofte inntreffer i organisasjoner etter at større endringer er gjennomført.

Alt virket tilsynelatende normalt frem til årets første Pengepolitiske Rapport skulle legges frem 16. mars. Det var første gang det tydelig kom frem at pengepolitikken med Olsen i førersetet var noe annet enn pengepolitikken med Gjedrem i førersetet. I den nye renteprognosen var første renteøkning fremskyndet i tid uten noen god forklaring. Eller, hvis man leser ”Hovedstyrets vurdering” helt først i rapporten (to sider med detaljer om avveiingene i hovedstyret) finner man forklaringen sett ut fra hovedstyret da press i boligmarkedet og fare for finansiell ustabilitet flere steder nevnes som argumenter for at renten må opp. Problemet var at resten av rapporten nærmest var rensket for slike vendinger. Var hovedstyret bekymret for finansielle ubalanser, men ikke administrasjonen? Norges Bank snakket ikke med én stemme lenger. Det var forvirrende og skapte usikkerhet om hva Norges Bank ville legge frem av pengepolitiske signaler fremover.

Nå like før sommeren var det tid for årets andre Pengepolitiske Rapport. Utviklingen i kronekursen og fall i utenlandske renter tilsa at den nye renteprognosen som Norges Bank skulle legge frem burde blitt noe nedjustert. Gitt hovedstyrets iver etter å få renten opp var jeg i tvil om sentralbanken faktisk ville komme til å legge frem en lavere renteprognose. Kom man til å ”overstyre” de tradisjonelle faktorenes effekt på renteprognosen enda en gang slik det ble gjort i mars?

Fasiten var en renteprognose som faktisk ble oppjustert på kort sikt og bare marginalt nedjustert på litt lenger sikt. Årsaken til oppjusteringen var at Norges Bank hadde blitt overrasket over at kapasitetsutnyttelsen i økonomien så ut til å være høyere enn de tidligere hadde anslått. Arbeidsledigheten hadde riktignok falt litt mer enn Norges Bank hadde anslått, men jeg ble overrasket over å se hvor stor effekt dette hadde på rentebanen. Effekten var mye større enn det Norges Banks tidligere handlingsmønster skulle tilsi. Det kunne tyde på at overraskelser mht. kapasitetsutnyttelsen i økonomien nå har større effekt på rentesettingen enn tidligere. Var hovedstyrets preferanser endret? La hovedstyret i Norges Bank nå mer vekt på utviklingen i kapasitetsutnyttelsen i rentesettingen? Da vi forsøkte oss med en slik tolkning av informasjonen gitt i rapporten fikk vi telefon fra Norges Bank hvor de ga klar beskjed om at vi ikke kunne trekke den konklusjonen. Norges Bank hadde ikke sagt at preferansene i hovedstyret var endret, det var modellene sentralbanken bruker som var endret. Jeg skal ikke gå mer i detalj på det her, men når Norges Bank må ringe rundt til analytikerstanden for å forklare hva som egentlig er endringene fra den ene rapporten til den andre, så vitner det om skremmende dårlig kommunikasjon.

At sentralbanken i forbindelse med fremleggelsen av rapporten også presterte å legge ut feil tallmateriale på nettsidene sine med feil i selveste renteprognosen, tallserien som er det første alle analytikere og markedsaktører kaster seg over når Pengepolitisk Rapport legges frem, forsterker også inntrykket av at det er litt kaostendenser på Bankplassen.

Nå er ”prøvetiden” over, Olsen. Kommunikasjonen bør bli mye tydeligere fremover. Nå gjenstår det å se hvor mange renteøkninger det faktisk blir fremover, men er inflasjonsstyringen blitt mer fleksibel er det etter mitt syn i så fall en svært positiv ”Olsen-effekt”.