Myter og fakta om det norske arbeidsmarkedet

Publisert i Finansavisen lørdag 16. oktober 2010

27.10.2010|Finanskrisen og den påfølgende globale nedturen har gitt kraftig økning i arbeidsledigheten i flere land. De største utslagene har vi sett i land som USA og Spania, men også i nabolandet Sverige har arbeidsledigheten økt kraftig. I Norge har arbeidsledigheten steget fra om lag 2,5 % sommeren 2008 til om lag 3,5 % i dag. De begrensede utslagene i den norske arbeidsledigheten sammenlignet med andre land har gitt grobunn for en del myter og uriktige påstander om det norske arbeidsmarkedet. Noen påstander mangler definitivt støtte i statistikk og fakta. Jeg vil her kommentere de påstandene jeg oftest møter.

Påstand 1: Arbeidsledigheten i Norge er så lav sammenlignet med andre land fordi det er så mange som går på trygdeordninger.

Nei, det er ikke årsaken. Skal man sammenligne nivået på arbeidsledigheten er det ikke antall personer på trygdeordninger som er det relevante, men yrkesdeltakelsen i økonomien. Yrkesdeltakelse er et mål på hvor stor del av befolkningen i yrkesaktiv alder som deltar i arbeidsmarkedet. En person på varig uføretrygd deltar ikke i arbeidsmarkedet. Det gjør heller ikke tidligpensjonister, studenter eller hjemmeværende. Yrkesdeltakelsen i Norge er høy og har vært det lenge. Hele 79 % av befolkningen i yrkesaktiv alder (16-64 år) deltar i arbeidsmarkedet, dvs. er enten sysselsatt eller er arbeidsledig. Island har den høyeste yrkesdeltakelsen i OECD med 85,3 %. Norge ligger på en god 4. plass, ikke langt bak Danmark på 3. plass. Gjennomsnittlig yrkesdeltakelse i OECD-landene er til sammenligning 70,7 %.

Trygdeordningene varierer fra land til land, både i type system og grad av sjenerøsitet i ordningene. Velferdsordningene i Norge er generelt godt utbygde og befinner seg trolig i den sjenerøse enden av skalaen. På sett og vis kan man si at i Norge tar samfunnet seg råd til å betale lønn eller stønad til de som av en eller annen grunn ikke er i stand til å delta i arbeidsmarkedet og de som ønsker å melde seg ut av arbeidsmarkedet tidligere enn normal pensjonsalder. I land med mindre sjenerøse ordninger vil denne gruppen personer være avhengig av økonomisk støtte fra familien eller lignende. Og en del ville nok kanskje fortsatt deltatt i arbeidsmarkedet.

Dersom Norge hadde fjernet trygdeordningene eller gjort dem langt dårligere ville vi nok sett at en del av de som i dag mottar trygd, ville søkt tilbake til arbeidsmarkedet. Det gir noe støtte til påstanden om at ledigheten i Norge er spesielt lav på grunn av trygdeordningene. Men vi kan ikke vite hvor mange personer dette dreier seg om. Vi kan heller ikke vite hvor mange av disse som ville hatt stillinger som ellers ikke ville vært fylt. Over tid må man anta at en høyere yrkesdeltakelse, dvs. vekst i arbeidsstyrken, gir høyere vekstevne og at nivået på arbeidsledigheten dermed ikke skulle bli vesentlig påvirket. Den høye yrkesdeltakelsen i Norge vitner om at det er attraktivt å delta i arbeidsmarkedet og at folk flest faktisk ønsker å jobbe. På sett og vis kan vi si at vi i Norge har høy yrkesdeltakelse på tross av godt utbygde trygdeordninger.

Påstand 2: Antall uføretrygdede i Norge har eksplodert de siste årene.

Media har en tendens til å fokusere på det absolutte antallet som mottar uføretrygd og da er det lett å lage overskrifter med at antallet varig uføretrygdede/tidligpensjonerte har økt fra 333 000 i 2000 til vel 395 000 i 2009. I denne perioden har både befolkningen og sysselsettingen økt kraftig, så målt som andel av befolkning i yrkesaktiv alder har ikke utviklingen vært på langt nær like dramatisk. Andelen varig uføretrygdede/tidligpensjonerte har i samme periode økt fra 10,4 % til 11,1 % av befolkningen i yrkesaktiv alder. Det kan neppe kalles eksplosjon. Det man virkelig bør bekymre seg for er den kraftige veksten i andelen uføre i alderen 18-24 år som man har sett siden 2004/2005. Selv om antallet er lite, er utviklingen urovekkende.

Påstand 3: Arbeidsledigheten i Norge er så lav sammenlignet med andre land fordi offentlig sektor eser ut.

Denne påstanden er delvis sann. I alle fall om man ser på de to siste årene. Regjeringens tiltakspakke mot finanskrisen som ble satt inn vinteren 2009 har klart bidratt til å begrense oppgangen i arbeidsledigheten, noe som også var hensikten med tiltakspakken. De siste to årene har gjennomsnittlig årlig vekst i offentlig sysselsetting vært 2,8 % mot bare 0,8 % i privat sektor. I de ti årene frem til 2008 var imidlertid forholdet motsatt. Siden 1991 har andelen offentlig sysselsetting holdt seg stabil rundt 30 %.

Kilder: Finansdepartementet, OECD, Statistisk Sentralbyrå