Mangel på ansvarliggjøring i det offentlige

Publisert i Dagens Næringsliv 28. oktober 2010

29.10.2010|Riksrevisjonens rapport om departementenes og statlige etaters pengebruk viser ingen bedring fra år til år, uten konsekvenser. Politikere bør bli personlig ansvarlige for det de gjør i sine verv tilsvarende det styremedlemmer i aksjeselskaper er.

Jeg stopper ikke å forundres over hvordan sløsing med fellesskapets midler og stadige brudd på regelverket om offentlige anskaffelser kan fortsette uten at det synes å få noen konsekvenser for de ansvarlige. Da Riksrevisjonens revisjonsrapport for departementer og statlige etater ble offentliggjort for vel en uke siden spurte Dagens Næringsliv eksedisjonssjef Jens Gunvaldsen i Riksrevisjonen om forholdene i departementene og etatene var blitt bedre eller verre med årene. ”Jeg synes det virker ganske stabilt” var hans lakoniske svar. ”Dokument 1” som revisjonsrapporten heter resulterer i noen dagers oppslag i media hvor statsråder og etatsleder lover bot og bedring. Så blir det stille inntil neste års rapport viser at lite er bedret. Forsvarsdepartementet er en gjenganger når det gjelder dårlig økonomistyring og brudd på anskaffelsesregler. Forsvaret har ingen kunder som i løpet av året merker om det fungerer godt eller dårlig. Riksrevisjonens kontroll av dem er derfor svært viktig. Problemene i NAV merkes derimot hver dag av mange tusen brukere. At denne etaten også er blitt en gjenganger i Dokument 1 er derfor ingen overraskelse.

Politiske feilbeslutninger som resulterer i at flere hundre millioner og noen ganger milliarder av kroner blir brukt til ingen eller liten nytte har også små konsekvenser for de ansvarlige beslutningstakere. Jeg er ikke kjent med at det er blitt noen reaksjoner overfor politikerne i de såkalte Terra-kommunene fordi de brøt investeringsreglementet de er underlagt og besluttet å plassere penger i instrumenter de ikke forstod noe av. Jeg er redd det neste skandaleprosjektet i offentlig regi blir CO2-renseanlegget på Mongstad. Når det om noen år viser seg at 20-25 milliarder kroner er brukt på noe som i beste fall har minimal nytte bør noen bli stilt til ansvar. Men det kommer neppe til å skje. Da har vi kanskje en ny regjering og de ansvarlige statsråder er muligens ikke lenger på Stortinget.

Bygging av lyntog kan bli en annen gigantisk feilbeslutning som ingen vil bli stående ansvarlige for dersom utbygging blir vedtatt og gjennomført. De som eventuelt fatter beslutningen vil sannsynligvis være ute av politiske posisjoner når regningen og øvrige konsekvenser kommer på bordet.

Riksrevisjonen er Stortingets instrument for kontroll med statsforvaltningen. Riksrevisjonen skal kontrollere at penger brukes slik som Stortinget har bestemt, at regler knyttet til bruken overholdes og at økonomistyringen er god. Eventuelle straffereaksjoner er noe Stortinget må vedta. De kan være mistillit mot en statsråd, mot regjeringen eller i ytterste konsekvens Riksrett. Straffereaksjoner praktiseres imidlertid sjeldent. Partiene bak en flertallsregjering blir normalt ikke med på straffereaksjoner mot egne statsråder. Også når der er mindretallsregjeringer er terskelen for å kaste en statsråd på grunn av merknader i Riksrevisjonens Dokument 1 høy. Alle partier tenker at en slik praksis vil kunne ramme dem selv når de nestegang er i regjering. Riksrettinstrumentet er nesten lagt helt på hylla.

Riksrevisjonen har lite å si når Stortingsflertallet vedtar å bruke penger på ukloke prosjekter. Stortingets kontroll, og dermed Riksrevisjonens jobb, er i slike tilfeller begrenset til å se på om regjeringen tilbakeholdt informasjon forut for beslutningen og om gjennomføringen var god. Problemene i NAV som beskrives i Dokument 1 er i realiteten symptomer på at NAV-reformen var mangelfull fra dag én. (Blant annet to arbeidsgivere og manglende integrasjon mellom IT-systemene.) Det er vi velgere som må reagere når stortingsflertallet fatter ukloke beslutninger. Vi må da stemme dem ut ved neste valg. Dessverre er det ofte ikke så enkelt fordi det kan ta flere år før det blir synlig hvor uklok en beslutning er.

Det er alvorlig at gjentatte regelbrudd, feilbruk av penger og åpenbart pengesløsende beslutninger ikke får konsekvenser for de ansvarlig. Det undergraver tilliten til politikerne, det undergraver lojaliteten mot regelverket i det offentlige og det øker belastningen for fremtidige skattebetalere. Jeg har ikke noe fasitsvar på hvordan vi skal unngå den ansvarspulveriseringen vi nå ser. En bør kanskje tenke i retning av at personer som sitter i besluttende og ansvarlige politiske organ også får et personlig ansvar, noe lignende det styremedlemmer i aksjeselskaper har. Kanskje bør vi også ha en egen domstol som følger dette opp.

”Dette blir for alvorlig, politikere er jo bare alminnelig mennesker,” vil kanskje noen si. Ja, men det er også alvorlig og et stort ansvar hvert år å skulle beslutte hvordan nær 1200 milliarder kroner skal brukes. Det vil bare være en fordel om personer som ikke forstår alvoret i å være folkevalgt trekker seg.