Krise, eller ikke krise

Publisert i Dagens Næringsliv 10.06.2010.

2010.06.14|Det må være Norges privilegerte situasjon som gjør at det her i landet diskuteres om det er krise i eurosonen eller ikke. Situasjonen der er labil og alvorlig fordi pengeunionen mangler de politiske mekanismene som det man har i nasjonale økonomier som Storbritannia og USA til å håndtere slike situasjoner. ”Krisen er over” overskrifter som vi har sett de siste uker fremstår mildt sagt som underlige. Jeg har også vanskelig for å se at krisen så langt har forent EU som det Jens Ulltveit-Moe skrev for et par uker siden. Eurosonen ligner mer en skute som seiler sin egen sjø mens mannskapet diskuterer retningen.

Den internasjonale finanskrisen som Norge stort sett bare ble tilskuer til er i en ny fase. De amerikanske økonomene Carmen og Rogoffs analyser viser at kriser i finanssystemet ofte etterfølges av gjeldsproblemer i offentlig sektor. Det skjedde i Sverige og Finland etter bankkrisene i 1991-93, det oppleves nå av USA, av Storbritannia og av flere land i eurosonen. Norge slapp offentlige gjeldsproblemer etter vår bankkrise tidlig på 1990-tallet fordi oljeinntektene vokste sterkt i årene etter.

Gjeld blir nemlig ikke borte selv om banker avskriver lån. Tap blir påført andre, og i et moderne samfunn er staten den siste støtputen. Når kredittinstitusjoner ikke har nok egenkapital til å bære tapene, overtar staten ansvaret. Når private aktører påføres tap, foretar nedbemanninger og reduserer forbruket, svikter statens skatteinntekter og sosialutgiftene eksploderer. Har staten i utgangspunktet høy gjeld og store budsjettunderskudd blir resultatet statlig gjeldskrise. Og staten, det er skattebetalerne.

I Irland, Storbritannia, USA og Island opplever skattebetalerne at de ble sittende med regningen da kredittsystemet sviktet. Spania fryktes å ende opp der fordi sparebanksektoren sitter med mange utsatte eiendomslån. I Portugal er gjelden i privat sektor også høy og fryktes å ende opp som et problem for alle skattebetalerne. Hellas’ gjeldsproblem har andre årsaker. Innenfor eurosonen fikk de lov til å fortsette med elendig økonomistyring, juksing med regnskap og med å leve over evne. Nedgangskonjunkturen i kjølvannet av finanskrisen, pluss en ny regjering som var flinkere til å summere tall enn den gamle, var bare dråpen som fikk det til å renne over.

Da EU-Kommisjonspresident Jacques Delors i 1989 konkretiserte ideen om en pengeunion så EU helt annerledes ut enn i dag. Modellen med en pengeunion uten en sterk politisk sentralmakt forutsatte at alle måtte bli like disiplinerte som tyskerne tradisjonelt har vært. Systemet hadde trolig fungert bedre enn nå erfart dersom EU ikke var blitt så kraftig utvidet. Man ble enig om et sett med stabilitetskriterier som medlemslandene skulle følge, men de har vært brutt gang på gang uten at det har fått konsekvenser. I periode 2001-2009 er det bare Finland og Luxembourg som ikke brøt reglen om et budsjettunderskudd på maksimalt tre prosent av bruttonasjonalbudsjettet. Hellas brøt den i ni av ni mulige år, Italia i seks av ni år, og Frankrike, Portugal og selv Tyskland i fem av ni år.

Modellen har sviktet, derfor er eurosonens krise eksistensiell. Når investorer flykter fra euro til dollar og pund til tross for at problemene i de offentlige finansene i USA og Storbritannia er vel så store som i eurosonen under ett, vitner det om mistillit til eurosonen som system og frykt for at det skal bryte sammen. Det er ingen på unionsnivå som har sterk nok overnasjonalmyndighet til å rydde opp. Slike sentralmyndigheter har derimot USA og Storbritannia. Ulltveit-Moe har rett i at EU gjennom historien har hatt tendens til å utvikle reformer i kjølvannet av kriser. La oss håpe det skjer også nå selv om situasjonen for tiden virker uoversiktlig. Imens vokser uroen selv om regjeringene nærmest konkurrerer om kutte i sine budsjetter.
Hvem som neste år blir utnevnt til ny sjef for Den europeiske sentralbanken (ECB) kan bli et viktig signal på EUs vilje til å utvikle sterke fellesinstitusjoner. Franskmannen Trichet går av ved utgangen av oktober 2011, og sjefen for tyske Bundesbank, Weber, er en sterk kandidat til å overta. Men ikke alle ønsker tysk disiplin, og Weber kan ha gjort seg politisk upopulær ved å gå mot at ECB skulle støttekjøpe svake statsobligasjoner. Mangelen på en sterk politisk overbygning gjør det desto viktigere med en sterk og uavhengig sentralbank. Det vil være svært negativt for tilliten til euroen dersom Weber vrakes og en svak og politisk lydhør sentralbanksjef heller utpekes.

Lever euroen om ti år? Bare at spørsmålet stilles og ikke avvises som absurd vitner om alvoret i situasjonen. Selv om det vil kreve tøffe politiske tiltak for å få systemet på plass tror jeg svaret er ja fordi alternativet er verre.