Katastrofen som må unngås

Publisert første gang i Dagens Næringsliv 1. desember 2011

2011.12.02Å lage prognoser er aldri enkelt. Men det er usedvanlig vanskelig i disse tider når Eurosamarbeidet står på kanten av stupet. For hva skal vi forutsette om politiske tiltak, og om hvordan markedet vil motta dem? De fleste, inklusive oss selv når vi i dag legger frem oppdaterte prognoser, forutsetter at situasjonen i finansmarkedene ikke forverres, men gradvis bedres. OECD gjorde det samme da de kom med nye prognoser mandag. Men det var ganske oppsiktsvekkende at anga at de vurderte sannsynligheten for et annet utfall som større enn femti prosent.

Hovedårsaken til at de fleste baserer sin anslag på at finansuroen av en eller annen grunn går over er at vi ikke har historiske erfaringer med hva som vil skje dersom en pengeunion som Eurosonen helt eller delvis skulle gå i oppløsning. Vi bare vet det vil være ille, ja så ille at vi ikke tror de politiske lederne i Eurolandene vil tillate at det skjer. Men etter hvert som tiden går og situasjonen forverres sniker tvilen seg inn. Bedrifter, banker, investorer og andre gjennomgår hvordan de vil rammes hvis eurosonen oppløses, og prøver å beskytte seg mot en slik mulighet. Det er rasjonelt for den enkelte, men kriseforsterkende når alle gjør det.

Det som skiller eurosamarbeidet fra andre pengeunioner er at det er skapt en ny valuta som ikke er knyttet til et enkeltland. Teoretisk kan det derfor tenkes et scenario hvor euroen ikke lenger eksisterer. Tidligere valutaunioner har vært basert på nasjonale valutaer som dollar, pund, franske franc og andre.

La oss som en teoretisk øvelse se på hvordan et land som Hellas i praksis kunne tenkes å forlate Eurosamarbeidet og gå tilbake til drachmer. Hvordan bestemme hvilke eurosedler som skulle bli drachmer, hvilke bankinnskudd, hvilke lån, hvilke utestående betalinger m.v?

Teoretisk er ikke dette så vanskelig som det kan se ut til. Sentralbanksystemet i Eurosonen er desentralisert. Det vil si at den greske sentralbanken fortsatt finnes, men inngår i et europeisk sentralbanksystem. Innenfor det felles regelverket utsteder den greske sentralbanken eurosedler, mynter og yder lån til greske banker, og utfører andre sentralbankoppgaver i Hellas. Tilsvarende gjør Bundesbank i Tyskland, Bank de France i Frankrike osv. Euromynter og -sedler er i dag merket med hvilken sentralbank som har utstedt dem. Så det første som ville gjøres ved en gresk uttreden ville være å si at eurosedler og mynter utsted av den greske sentralbanken ikke lenger gjaldt som betalingsmiddel i resten av Eurosonen, og at de innen en viss frist må veksles inn i nye drachme-sedler og mynter. Det vil oppleves å slå tilfeldig ut for de som tilfeldigvis sitter med greskutstedt eurosedler

Så må det vedtas lover som sier hvordan bankinnskudd og gjeld skal håndteres. Sannsynligvis ville greske bedrifters og husholdningers innskudd i og lån fra greske finansinstitusjoner bli omgjort til drachmer. Det samme ville gjelde sentralbankens lån til bankene. Greske juridiske enheters euroinnskudd i utlandet og gjeld til utlandet ville trolig fortsatt være i euro. Men her vil det kunne oppstå konflikt, særlig om kortsiktige kreditter knyttet til import og eksport fortsatt ville være i euro eller omdefineres til drachmer.

Drachmens internasjonale kjøpekraft ville helt sikkert falt kraftig i verdi, kanskje til bare ¼ av en euroens kjøpekraft. Grekerne ville med et slag blitt svært mye fattigere. Prisene på importerte varer ville firedobles, verdien av sparepengene de hadde i banken (målt mot opprinnelig euroverdi) ville falt til ¼ av hva de var, og greske bedrifters og statens gjeld i utlandet blitt firedoblet målt i drachmer. Den greske staten ville misligholdt og det ville blitt en omfattende konkursbølge slik at arbeidsledigheten ville steget kraftig, fra et allerede høyt nivå. Bruttonasjonalproduktet ville falt med i størrelsesorden 20-30 prosent. Ja, for et land som Hellas med et svakt politisk system, ville situasjonen kunne bli enda verre fordi det lett ville oppstått anarkistiske tilstander.

En gresk utmarsj av eurosamarbeidet vil være en katastrofe for grekerne, men noe de andre landene i eurosamarbeidet isolert sett ville tålt selv om de ville opplevd tap på lån til Hellas. Konsekvensene av at flere land gikk ut, som Italia, Spania og Portugal ville vært langt verre. Trolig ville snøballen da rullet videre til Belgia og så til Frankrike. Selv om man skulle bli sittende igjen med en rest-eurosone på 6-12 land, eller det skulle blitt en full oppløsning av pengeunionen, ville vi stått overfor en stor finanskrise og dyp nedgangskonjunktur i Europa. Finanskrisen i Argentina for en ti år siden ga en fall i BNP på 15 prosent over et par år. Jeg antar det er minst noe lignende vi ville stått overfor i eurolandene samlet dersom finansuroen skulle eskalere og ende i en krise og i en oppløsning. For de gjeldstyngede søreuropeiske landene vil nedturen og krisen trolig blitt enda større enn for flere av de nordeuropeiske landene. Et slik scenario ville kunne utløse kraftige politiske reaksjoner som kunne gjøre at resten av EU-samarbeidet også ble truet og at samholdet i land med store regionale forskjeller (Belgia, Italia, Spania) ville forvitre.

Jeg er helt sikker på at lederne i EU er klar over alvoret i situasjonen, og jeg har tillit til at de vil gjøre det som er mulig for å unngå katastrofen, selv om det for flere av dem vil koste dem jobben ved neste valg. Derfor fortsetter vi å basere våre prognoser på at den store katastrofen ikke skjer.