Dessverre må det en krise til

Publisert i Finansavisen 16.07.2010

11.08.2010Statsgjeldkrisen i Europa har fått myndighetene i mange land til å sette i verk kraftige kostnadskutt for å bringe budsjettunderskuddene ned og prøve å stabilisere en galopperende statsgjeld. Mange av de planlagte tiltakene vil uten tvil være smertefulle og kan sende flere økonomier inn i en ny nedgangskonjunktur. Statsgjeldkrisen ser imidlertid ut til å bringe med seg en viktig positiv effekt: Endelig tas det politisk upopulære avgjørelser som kan rette opp noen av de store langsiktige ubalansene knyttet til pensjonssystem og eldrebølge.

I dagens politiske system er de folkevalgte mest opptatt av å tilfredsstille velgermassen slik at de har størst mulig sjanse til å bli gjenvalgt etter endt styringsperiode. Det medfører at store politisk upopulære avgjørelser er en sjeldenhet og det må gjerne en omfattende krise til for at slike avgjørelser skal bli tatt.

Det er den kraftige nedgangskonjunkturen med stort fall i skatteinntekter og økning i offentlige utlegg som er hovedgrunnen til at så mange land har fått store underskudd på statsbudsjettene. I tillegg har alle krisepakkene fra myndighetene forverret situasjonen ytterligere. Men det offentliges finanser var allerede på en uopprettholdbar vei i mange land. Andelen eldre i forhold til personer i yrkesaktiv alder er i ferd med å øke kraftig, noe som innebærer at en større og større andel av pensjonene mangler finansiering fra de yrkesaktive. Misforholdet mellom eldre og yrkesaktive vil bli størst i land som allerede har svært høy gjeld, som Japan, Italia, Spania og Hellas.

I en studie fra Bank of International Settlements (BIS) utgitt i vår, ”The future of public debt: prospects and implications”, gjøres det fremskrivinger av gjeldsgraden (gjeld/BNP) for 12 store vestlige land de neste 30 årene. Den første fremskrivingen legger til grunn at myndighetene ikke foretar seg noe ekstra for å redusere budsjettunderskuddene de nærmeste årene, og da vil gjeldsgraden øke svært raskt de neste 10 årene og overstige 300 % i Japan, 200 % i Storbritannia og 150 % i Belgia, Frankrike, Irland, Hellas, Italia og USA. I et slikt scenario vil ikke gjeldsgraden på noe tidspunkt stabiliseres. Da er det forståelig at innstrammingsbølgen skyller over Europa nå.

En annen fremskriving tar utgangspunkt i en gradvis bedring av budsjettunderskuddene, slik det er lagt opp til i mange land per i dag. De gradvise innstrammingene vil bremse økningen i gjeldsgraden, men mange land vil likevel bygge opp mer og mer gjeld de neste tiårene. Tiltakene er altså ikke nok til å sikre at gjeldsgraden stabiliserer seg.

I et tredje scenario legges det i tillegg inn en forutsetning om at pensjonsrelaterte utgifter holdes uendret som andel av BNP fra 2011. Det er en veldig sterk forutsetning og ikke uventet viser fremskrivingene da at gjeldsgraden snur og peker nedover i for eksempel Østerrike, Tyskland og Nederland. I flere andre land dempes veksten i gjeldsgraden betydelig. Svært interessant er det at selv ikke en så kraftig og radikal innstramming gjør at gjeldsgraden stabiliserer seg i land som Frankrike, Irland, Storbritannia og USA.

Fremskrivingene viser at det ikke er tilstrekkelig å kun konsentrere seg om å rette opp dagens store underskudd på statsbudsjettene. Gjeldsgraden vil ikke stabiliseres med mindre det også gjøres dramatiske endringer i pensjonssystemet. Ubalansene knyttet til pensjonsregnestykket som ikke går opp ligger ikke lenger mange tiår frem i tid. Det er ikke en problemstilling man lenger kan ignorere og dytte foran seg.

De landene som virkelig er i krise, som Hellas, tvinges til å foreta mange upopulære tiltak også av strukturell karakter for å kunne motta krisemidlene fra IMF og EU. I Hellas vil myndighetene den utbredte tidligpensjoneringen til livs og skal etter planen få opp den gjennomsnittlige pensjonsalderen fra 61,4 til 63,5 år. Pensjonsutbetalingene skal også kuttes slik at de reflekterer gjennomsnittlig inntekt over opptjeningsperioden, fremfor å være basert på lønnsnivået fra siste jobb før pensjonering.

Frankrike har bestemt at pensjonsalderen skal økes fra 60 til 62 år over de neste åtte årene, og det vil i tillegg bli krevd at folk må jobbe lenger før pensjon kan tas ut. I Italia skal pensjonsalderen for offentlig ansatte kvinner økes, etter kraftig press fra EU-kommisjonen. Det er små skritt i riktig retning. Flere land bør følge etter. Noen land vil kanskje etter hvert tvinges til å gjennomføre strukturelle endringer av pensjonssystemet, dersom de skulle bli nødt til å be om krisemidler fra det nylig oppsatte EU/IMF-fondet. Synd hvis det må gå så langt, men det gir i det minste myndighetene ”gyldig alibi” til å gjennomføre upopulære reformer.

Myndighetenes, markedenes og ikke minst medias gjennomgående fokus på å kutte kostnader i offentlig sektor bør ha skapt en sjelden god anledning til å foreta upopulære avgjørelser. La oss håpe at flere land griper sjansen og lar pensjonsreformene komme. Nå.