Afrika er mer enn fotball-VM

Publisert i Dagens Næringsliv 08.07.2010.

2010.07.08|For en gang skyld har Afrika vært i nyhetenes sentrum på grunn av noe annet enn krig, hungersnød og HIV/AID-utbredelsen. Utenom sommerens fire uker med fotballfest fremstår Afrika for oss som håpløshetens kontinent. Så lenge vi kan huske har kontinentet fremstått som resurssvakt og et området som er dømt til å lide av tørke og hungersnød. Vi har vendt oss til at Afrika er avhengig av uhjelp, og vil bli hengende stadig lenger etter oss andre i økonomisk utvikling. Slik behøver det imidlertid ikke å være. Det siste ti årene har da også Afrika opplevd en økonomisk fremgang vi trolig ikke har sett i noe tiår tidligere. Den økonomiske fremgangen tiår med uhjelp aldri greidde å få til kan se ut til å ha kommet i kjølevannet av Kinas fremvekst.

Afrika er sammensatt, men mange av landene i verdensdelen er fra naturens side svært rikt utstyrt med resurser. Her finnes det olje og gass og metaller. Paradoksalt nok har det alltid hungrende Afrika også et stort potensial for matproduksjon. Bare en brøkdel av de arealene som kan brukes til matproduksjon er i dag dyrket. Afrikanernes fattigdom skyldes derfor ikke at de var uheldige med det landområdet de ble tildelt av vår skaper. Kolonitid og etter det udugelige, korrupte og maktmisbrukende ledere har ansvaret for at Afrika er blitt liggende så langt etter. 

Afrika er folkerikt. Verdensdelen har snaut 15 prosent av verdens befolkning, en noe større andel enn Latin-Amerikas. Men Afrika står fortsatt bare for om lag tre prosent av verdens brutto nasjonalprodukt.

For 10-15 års siden var det å være råvareprodusent noe mindreverdig. Råvareprisene lå stille, eller sank sammenlignet med prisene på industrivarer. Som råvareprodusenter opplevde derfor afrikanske land at de måtte eksportere mer råvarer for å kunne importere de samme ferdigvarene som før. Nord-sør problemet ble definert som et ferdigvare-råvareproblem. På 1970-80-tallet snakket man om en nye økonomisk verdensorden hvorav et viktig element skulle være etablering av fond for kjøp av råvarer for å stabilisere råvareprisene og hindre at utviklingslandene skulle fortsette å tape i varebytte med industrilandene. Kinas fremvekst som industrinasjon har imidlertid snudd dette helt på hodet. Råvareproduserende land i håpløshetens verdensdel er nå blant vinnerne i økonomisk fremgang. De siste tiårene har prisen på de varene afrikanske land produserer steget med 30 prosent mer enn prisene på de varene de importerer. Den økonomiske utviklingen i verdensdelen er i dag mer knyttet til hva som skjer i Kina, og etter hvert i India, enn til hva som skjer i USA og Europa. Og slik kommer det til å være i tiår fremover. 

Kina alene har en befolkning som er større enn i dagens industrialisert land. Tar vi også med India har disse to gigantene mer en doblet så stor befolkning som dagens utviklede land. Når disse to gigantene har ambisjoner om å komme opp på vårt utviklingsnivå i løpet av en 20-30 år kreves det enorme mengder metaller for å bygg opp moderne infrastruktur og bygninger. Når den jevne kineser og indier skal virkeliggjøre drømmen om bil og moderne elektriske apparater kreves det enda mer metaller pluss olje til å drive bilene. Forbrukerne i de fremvoksende økonomiene vil heller ikke lenger fortsette å spise bare ris. Forbruket av kjøtt, meieriprodukter og grønsaker vil vokse kraftig fremover. 

Kina og India er Afrikas håp. Afrika mangler infrastruktur til å få frem varer til markedene, og de har behov for kapital og kompetanse til å utvikle naturresursene. De samarbeidsavtalene Kina inngår om utbygging av infrastruktur og utvikling av naturresursene i afrikanske land gir derfor betydelig utviklingspotensial for mange afrikanske land. Fortsatt er den politiske situasjonen i flertallet av afrikanske land en hovedrisiko for videre utvikling. Spesielt urovekkende er det at den politiske utviklingen i Afrikas største økonomi, Sør-Afrika, synes å gå i feil retning. Forsoningslinjen synes å skyves i bakgrunn, og toneangivende krefter i det dominerende partiet ANC oppmuntrer nå heller til konfrontasjon med det hvite mindretallet. Hva som skjer i Sør-Afrika er svært viktig. Det er Afrikas økonomiske stormakt. Sør-Afrika står for vel en fjerdedel av verdensdelens økonomi.

Det er ikke fotball-VM, men suget fra den økonomiske utviklingen i Asia som har tent et nytt håp for Afrika. For at de økonomiske mulighetene verdensdelen nå har skal kunne gripes kreves det imidlertid politisk reformer, til dels omveltninger, i de fleste av landene. Når duren fra vuvuzelaene om noen dager forsvinner fra våre TVer er det fortsatt all grunn til å følge med på hva skjer i Afrika.